Se mer under fellesemnet tekst 4

Les mer under litterær sakprosa

Les mer under litterær sakprosa

Som borger i et moderne vestlig samfunn blir vi daglig utsatt for mange former for formidling av historier, både gjennom billedmedier og i skriftform. I denne artikkelen ønsker jeg å invitere deg til å se nærmere på hva som skjer med deg og meg i møte med historier som har nærgående skildringer av personer eller skjebner. 

Les mer under litterær sakrosa

Italiensk reise. Et sagnomsust verk av en enda mer sagnomsust person. Også min italienske reise har endt her i Roma, som så mange ganger før. Jeg drømmer om å kjøpe meg en leilighet her en gang – kanskje flytte ned å arbeide som forfatter på heltid. Av en eller annen grunn liker jeg å pleie min skrivekløe her.  

Les mer i tekst 3 under fellesemnet
]]> http://lindstad.wordpress.com/2008/10/20/kunsten-det-faglitter%c3%a6re-feltets-vate-dr%c3%b8m-%e2%80%93-et-essay/feed/ 1 lindstad http://lindstad.wordpress.com/2008/10/10/a-pavirke-som-skribent-del-i/ http://lindstad.wordpress.com/2008/10/10/a-pavirke-som-skribent-del-i/#comments Fri, 10 Oct 2008 23:24:48 +0000 lindstad http://lindstad.wordpress.com/?p=149 ]]> Siden jeg arbeider som skribent og engasjerer meg i ulike debatter i det offentlige rom er det alltid interessant å følge med i om det jeg skriver, bidrar til å endre noe eller, er med å påvirke. I følge min egen tekst om meg selv som fagperson (se tekst 2 under “Sider”) har jeg, når det kommer til artikler i aviser, lett for å ty til en aggitert stil i troen på at det virker. Det er mange faktorer som spiller inn når noe endres i politikken. Likevel. Kanskje er understående tekst et eksempel på at det nytter å engasjere seg skriftelig?
 

Strutsepolitikk rammer unge
Av Bjørn Lindstad

Så har vi sett det igjen! På ny har vi sett hvordan bydelene i Oslo truet med å kutte i den delen av det kommunale ungdomstilbudet som ivaretas av utekontaktene og fritidsklubbene. Stillinger inndras. Flere stillinger ble foreslått inndratt. Ungdomsrådene fortvilte, ungdom som bruker tilbudene, ble sinte og lei seg – og ansatte: Ja, de fikk munnkurv inntil budsjettet ble vedtatt. Hva slags faglige råd mottar Oslos politikere i forkant av beslutningene egentlig? Hvor er prosessen som involverer ungdom? Skal denne årlige dumskapen da ingen ende ta?

Alvorlige mangler
Etter LUKs oppfatning mangler Oslo en helhetlig ungdomspolitikk. For hva er det som skjer hvert år? Jo, bydelene overskrider budsjettene i de lovpålagte tjenester. Byrådet toer sine hender og overlater ansvaret til bydelene. Så, etter at sparekniven er slipt, trues de kommunale ungdomstiltakene med kutt og nedleggelse. Bydelene er bundet på hender og føtter og må forvalte et ansvar de ikke har økonomiske forutsetninger til å bære. Dette må det bli en endring på!

Landsforeningen for utekontakter er interesseorganisasjonen til kommunale tjenester som arbeider på gateplan blant ungdom. Utekontaktene er et tilbud til all ungdom, men har et særlig ansvar overfor sårbar ungdom som av forskjellige årsaker har utfordringer knyttet til sosial integrering. Når ansatte hos våre medlemmer ser på nyheter fra Paris’ forsteder for tiden, er ingen av dem i tvil om at gatekampene hovedsakelig henter næring fra en ekstremt mangelfull sosial integrasjonspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi de hver dag selv er i kontakt med ungdom som opplever at de aldri kommer til å lykkes med noe. De erfarer desperasjonen på nært hold. Men de erfarer også at de over tid klarer å skape allianser som bidrar til at mange unge likevel lykkes. Få andre arbeider systematisk over tid med disse ungdommene. Utekontaktene er garanten for at noen i det offentlige systemet bryr seg, tar ansvar og driver støttende motivasjonsarbeid. Det siste disse virksomhetene trenger, er derfor den årlige trusselen om nedleggelse.

Mens gatekampene raste mellom franske ungdommer og politi for to år siden, viste NRK Dagsrevyen en reportasje fra en forstadsbydel til Paris som nesten ikke var berørt av opprøret. De som ble intervjuet, mente at hovedårsaken lå i et ungdomstiltak drevet av voksne som både arbeidet oppsøkende på gateplan og som disponerte et hus med organiserte aktiviteter. Tiltaket fungerte som en sosial møteplass, og ivaretok mange av de behov ungdom i bydelen hadde. De voksne her lyttet til ungdommene og omsatte det de hørte av behov til konkrete, skreddersydde tilbud. De hadde opparbeidet seg tillit blant ungdom som følte seg som medborgere i lokalsamfunnet. Ikke som en kuttpost. Her var det altså rolig. Tilfeldig? Neppe!

Nedleggelser av utekontaktene utgjør en trussel mot den sosiale integreringen i Oslo by og vil øke risikoen for vold, hærverk og andre problemer lokalt. Dette vet vi jo!

Uønsket utgiftspost
Utekontaktene har ansatte med høy faglighet og med spesiell kompetanse på ungdom og ungdomskontekster. Men likevel, en gang i året er profesjonelle ungdomsarbeidere en uønsket utgiftspost i Oslo kommune. Vi hører stadig folk i Oslos byråd appellere til frivillig innsats. Men frivillig innsats kan aldri bli annet enn et supplement til et faglige fundert ungdomsarbeid. Så er det da heller ingen i byrådet som roper på frivillige når det skal investeres i verdipapirer, konstrueres en bro eller tegnes et prestisjebygg. Da vil man ha kvalifiserte fagfolk. Det finnes nemlig en link mellom profesjonalitet og kvalitet må vite – slik også i det kommunale ungdomsarbeidet.

Med hodet i sanden
Sist gang oslopolitikerne stakk hodet i sanden, var på slutten av 70-tallet. Da begynte det å tikke inn informasjon om en gryende frustrasjon rundt boligmangel og arbeidsledighet blant eldre ungdom. Så smalt det i Berlin, og store ungdomsgrupper ble møtt med tåregass og tanks i gatene. Dette fikk også gjenklang blant ungdomsgrupperinger i andre europeisk byer. I Oslo og flere andre norske byer fikk vi opptøyene natt til første mai i begynnelsen av 80-tallet og, i kjølvannet av det, et vedvarende, generelt høyt konfliktnivå i flere ungdomsgrupperinger.

I år er det visst bydel Østensjøs tur til å bli dolket i ryggen av Oslos byråd. Oslo kommune får herved utdelt strykkarakter i faget samfunnsøkonomi og bes gå hjem å gjøre leksene sine ordentlig!

Etterord.
Artikkelen ble bruk som plakattekst i fakkeltog i den aktuelle bydelen der både ungdom og foreldre deltok. Så hvordan gikk det? Vel. Ingenting ble lagt ned.

 
OSLO KOMMUNE OG FRAVÆRET AV EN HELHETLIG UNGDOMSPOLITIKK
Av Bjørn Lindstad

Ei 14 år gammel jente vanker mye rundt Sentralbanestasjonen i Oslo sammen med jevnaldrende jenter og eldre gutter. En gruppe jenter på ungdomsskolen er stadig involvert i voldelige konflikter med andre jenter på en annen ungdomsskole. En 18 år gammel gutt selger hasj ved Akerselva og forteller at han ikke har noe fast sted å bo. Ei 16 år gammel jente sliter med selvskading og spiseforstyrrelser. Hun har flyttet mye og er usikker på hvor hun skal henvende seg.

Landsforeningen for utekontakter (LUK) har i lengre tid påpekt Oslo kommunes mangel på en helhetlig ungdomspolitikk. LUK er interesseorganisasjonen til kommunale tjenester som arbeider oppsøkende på gateplan blant ungdom – såkalte utekontakter. Utekontaktene er et tilbud til all ungdom, men har et særlig ansvar overfor sårbar ungdom som av forskjellige årsaker har utfordringer knyttet til sosial integrering.

Ungdommene over, samt hundrevis av andre unge med lignende og annen type problematikk, er eksempler på hva Oslos utekontakter arbeider med. Det er LUK sin klare oppfatning at våre medlemmer representerer en type tiltak som er med å gjøre hverdagen lettere for unge borgere som av en eller flere årsaker befinner seg i en utsatt posisjon. Vi vil likevel påpeke at hovedstaden har store ungdomspolitiske utfordringer knyttet til to områder.

For det første har Oslo kommune alt for få lavterskeltilbud for å fange opp sårbar ungdom. Hele 21,8 % av befolkningen er under 20 år – noe som utgjør ca. 123 300 personer. Hovedstaden preges også av at mange av nabokommunenes unge innbyggere trekker inn til ungdomsmiljøene i tilgrensende Oslo-bydeler og sentrum.

Oslo har i tillegg en stor andel av landets innvandrerbefolkning – pr. 1. januar 2006 bodde 36 % av den ikke vestlige innvandrerbefolkningen i Oslo. Dette skaper et stort mangfold, men også noen utfordringer når det gjelder integrering av minoritetsspråklige elever i skolen, og i forhold til å hindre marginalisering og diskriminering i bolig- og arbeidsmarkedet.

Når det gjelder rus, så oppgir 19,3 % av Oslo-ungdommene i alderen 15-20 år i 2007 at de hadde prøvd hasj, hvilket er høyere enn landet forøvrig. For andre illegale rusmidler var andelen på 3,2 % for kokain og 3 % for amfetamin. Alkoholkonsumet er økende, og ungdom i alderen 15-20 år drakk i 2007 i gjennomsnitt 4,83 liter ren alkohol. Økningen er størst for jentene. De fleste ungdommer som ruser seg, starter og utvikler en eventuell rusavhengighet i sitt nærmiljø.
Ungdom under 24 år sto i 2007 for 28 % av de registrerte straffbare forholdene i Oslo politidistrikt. Barn og ungdom under 18 år sto bak 8,4 % av de anmeldte forholdene*. I tillegg preges enkelte ungdomsmiljøer også av til dels alvorlige, voldelige konflikter**.
En rekke av disse gruppene sliter med sosial integrering og Oslo kommune har store utfordringer og et stort ansvar når det gjelder å legge forholdene til rette for også disse av byens unge.

For det andre varierer viktige tilbud til sårbar ungdom fra bydel til bydel. Dette gjelder fritidsaktiviteter, utekontakter, boligtilbud og andre tilbud og tjenester som denne målgruppen opplever som relevante for dem. Det er også ulik praksis i barneverntjenesten og sosialtjenesten når det gjelder ansvarsovergang mellom disse tjenestene. I tillegg er det ulik grad av oppfølging av unge sosialklienter avhengig av om sosialtjenesten har egen ungdomskonsulent, og om det finnes ulike tilbud om arbeidstrening m.m.

Ungdom er generelt mer mobile enn tidligere og særlig etter at de knytter nye nettverk med jevnaldrende i den videregående skolen. Mange reiser “gratis” i fritiden i og med at de likevel har månedskort i forbindelse med skolereisene. Men også ungdom som er i faresonen eller som allerede har falt ut av skole søker seg til nye og spennende ungdomsmiljøer i sentrum eller andre bydeler. Mange av disse ungdommene forteller at de søker å bryte med en monoton hverdag, med få og/eller lite fristende fritidsmuligheter i bydelen. Bydelene, der ungdommene bor, kan derfor ha vanskeligheter med å fange dem opp på et tidlig stadium.

Utekontaktene i sentrum erfarer at kvaliteten på tilbudene i bydelene har direkte betydning for arbeidet med å etablere og reetablere kontakt mellom ungdom som oppholder seg i sentrum og aktuelle tjenester i ungdommens bydel. Jo flere gode ungdomstilbud i bydelen, desto lettere er det å få til en “match” som passer den aktuelle ungdommen. Er tilbudet tilsvarende dårlig opplever våre medlemmer at ungdom velger seg bort tiltaksapparatet, da de mister troen på at de vil få den hjelpen de har behov for.

Vår konklusjon er at Oslo kommune ikke tar disse utfordringene alvorlig nok. Årsaken er kommunens manglende vilje til å utarbeide en helhetlig ungdomspolitikk. Et godt forebyggende arbeid med ungdom i risikosonen krever ansatte som jobber i tiltak som treffer ungdom der de er, i alle bydelene. Gjennom de eksisterende utekontaktene har Oslo kommune ansatte med høy fagkompetanse, tillitskapende evner og gode samarbeidsrelasjoner til nettverket av andre hjelpeinstanser. De vet at arbeid med sårbar ungdom på gateplan krever kontinuitet og forutsigbarhet. Dette for at ungdommene skal kunne få den nødvendige tillit til tilbudene og for at ulike samarbeidspartnere skal kunne utarbeide hensiktmessige tiltak.

Når bydelene på grunn av budsjettoverskridelser år etter år svarer med kutt og nedleggelse av ikke-lovpålagte tjenester og tilbud til ungdom, skaper dette usikkerhet både hos de som jobber i dette feltet og blant samarbeidende instanser. I tillegg skaper det stor frustrasjon og en følelse av å ikke bli verdsatt hos de ungdommene som blir berørt.

Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet legger vekt på tidlig intervensjon – at hjelpen må komme så tidlig som mulig. Mer tilgjengelige tjenester og økt sosial inkludering trekkes frem som et hovedmål. Det trekkes og frem et behov for å “styrke kommunenes lavterskeltilbud og oppsøkende virksomhet”. Vi er klar over at alle bydelene har egne koordinatorer som skal samordne bydelens ulike forebyggende tiltak rettet mot ungdom. Men disse er avhengig av at det finne tiltak som arbeider direkte med ungdom som faller utenom skole og hjelpeapparat, som aktivt arbeider med å få de inn i systemet igjen. LUK sine medlemmer representerer kommunens forlengede arm ut dit ungdom er. Skal man ha et håp om å treffe ungdom der de er må terskelen være lav. Derfor er det viktig at det oppsøkende ungdomsarbeidet styrkes og bygges ut slik at ungdommer i alle Oslos bydeler får tilgang til de samme tjenestene overalt. Representanter for LUK sin Osloregion har nå forelagt saken for bystyrets kultur- og utdanningskomite. En gavepakke til Oslopolitikerne spør du meg.

* Barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo 2008. En trendrapport laget av Oslo politidistrikt og Oslo kommune.

** Barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo 2008. En trendrapport laget av Oslo politidistrikt og Oslo kommune

Etterord.
Så hvordan gikk det? En uke senere vedtok det ansvarlige politiske utvalget at saken om en helhetlig ungdomspolitikk skulle videre til i byrådsadministrasjonen i hovedstaden for videre utredning!
Mange aktører har vært inne i denne saken. Likevel er det fristende å tenke at å engasjere seg med fagpolitiske artikler/tekster i det offentlige rom kan ha en misjon. Morsomt? Eller hva?